Lavkarbokuren er ut. Den Argentinske forfatteren Ana Reksia gir ut boken , «Ingenting  av alt», hvor hun presenterer en slankekur med mye trening og ingen spising. Dette slår virkelig an og Dagbladet trykker flere sider med ingenting for å vise hvordan man lager et skikkelig godt «ingenting  av alt»-måltid.

Februar

Stortinget innser at de ikke representerer befolkningen generelt, men eliten. Derfor innføres det i løpet av våren flere tiltak der Toro, sigaretter, amerikanske biler og kjøttdeig blir avgiftsbelastet med en «Harry-skatt».

Mars

Stortinget vedtar en ny lov for de med høyere utdanning. Loven sier at en med høyere utdanning skal tjene minst fire ganger så mye som en med lav utdanning. Dette er et ledd i den nye segregeringspolitikken for å undertrykke det som anses som Harrykultur.

April

Siv Jensen overtar makten med et statskupp . Den akademiske eliten er pasifisert av “ingenting av alt” slankekuren, og klarer ikke å yte motstand. Flere stortingsrepresntantert, intelektuelle og akademikere er til behandling for spiseforstyrrelser og på denne måten er Siv Jensen alene i stortingssalen og gjennomføre sitt eget statskupp med 100 % av stemmene.

Mai

Jeg har bursdag i denne måneden og ALLE gleder seg!

 Juni

Siv Jensen går av som ministerpresident fordi hun ikke kan klage og syte over regjeringen.

Juli

Anders Behring Breivik erklæres frisk og slippes ut. Han må sone resten av straffen sin som vaktmester i regjeringskvartalet og som frivillig på AUFs sommerleir på Utøya.

August

Ari Behn blir ministerpresident og dekorerer stortinget som en stor påfugl. Han innfører også påfugllover som pålegger alle kommuner og offentlige bygg å se ut som påfugler, og alle mannlige offentlig ansatte må kle seg ut som påfugler.

 September

Ari Behn bruker hele oljefondet og statsbudsjettet til å kjøpe opp sin debutroman «Trist som faen». Han skiller seg fra Märtha, gifter seg med seg selv og flytter til en øy i internasjonalt farvann  hvor han vier sitt liv til å klone seg selv.

 Oktober

Strømprisene går opp til tross for mye nedbør og lite forbruk. Kraftselskapene forklarer dette med at nedbøren var svært lav i 1837 og at forbrukte av strøm var svært høy i forhold til kapasiteten i 1915.

November

Norge blir annektert av Tyskland gjennom EØS avtalen. Tyskland har allerede lagt under seg store deler av Europa, og benytter den økonomiske krisen til å tvinger de andre EUlandene til å underkaste seg Tysk administrasjon. Det går et lys opp for de fleste europeere – om enn for sent –  da det kommer frem at Angela Merkel er den ukjente datteren til Adolf Hitler.

Desember

Norge blir selvstendig under Stoltenberg 3 1|2 regjeringen. Etter å ha sagt ingenting om mye og unngått å svare direkte på spørsmål , har Angela Merkel sett seg lei hele Norge, og kastet oss ut fra «Die europeishe gemeinshaft die welt» . Vi er nå en fattig provins av europa som produserer billige forbrukervarer,  og fungerer som et skremselsbilde for hva som skjer om man går imot der vierte Reich.

Godt nytt år til dere alle!

Media har nå intensivert jakten på feil hos andre. Hos politiet, hos sikkerhetstjenesten i regjeringskvartalet og PST. Ingen slipper unna pressens granskende blikk. De løfter steiner og leiter med lys og lupe. De ser med argusøyne på manglende beredskapsplaner, varslingstjenester, nødnummer, og PSTs manglende evne til å plukke opp høylytte raljeringer fra en marginalisert ung mann som den 22. juli 2011 gjennomførte et vanvittig terrorangrep.

Media er svært opptatt av å klandre PST for ikke å være observante nok når det gjelder ABB og miljøet rundt ham. Men PST er styrt av rutiner og prosedyrer: Regler og kriterier for hva som utgjør en trussel og hva som ikke gjør det. Media derimot, har ikke disse stengslene. Hvis vi følger medias klandrende finger, og vender den mot dem selv, så er det klart at hvis PST ikke har klart å fange opp ABB, så burde media for lengst ha enset ABB og hans meningsfellers nærvær, for ikke å snakke om verktøyene for å ta tak i problemet.

ABB har ikke gått stille i dørene. Han har trampet rundt både i lyssky miljøer og i legitime politiske miljøer. Han har luftet sine ekstreme meninger både hos FrP og i blogger. Men å ha ekstreme meninger er ikke mot norsk lov. Det er nok av tullinger med ekstreme holdninger og grandiose planer der ute, og PST kan ikke forventes å overvåke enhver tosk med avvikende meninger. Faktisk bør terskelen for å overvåke noen med avvikende meninger være svært høy.

Men hvorfor har ikke media vært sin rolle bevisst i å undersøke disse miljøene rundt ABB? Hvorfor har de tillat at slikt får gå uimotsagt. Hvorfor har ikke media tatt til motmæle?

Svaret er en av to: Enten så har journalistene vært for feige til å komme ut fra sitt småborgerlige skjul, hvor de anmelder rødvin, skriver om kongelige, og de modigste kommer med en og annen krass kommentar til politikere. Å ta på seg sitt samfunnsansvar er ikke veldig interessant når man utsetter seg selv for fare. Høyreekstreme: Det er fali det!

Det andre svaret er at norsk presse har gjort den samme vurderingen som PST: At de høyreekstreme er en marginal gruppe med utklassede unge menn, som i verste fall utgjør en trussel for en og annen ungdom ute på byen en lørdagskveld. At en av disse mistilpasset tullingene skulle klare å gjennomføre noe som lignet en terroraksjon har vært like fjernt for både PST og for pressen som et statskupp på norsk jord.

Skal PST ta noe ansvar for hvorfor ABB ikke ble etterforsket før 22. juli, så hviler det et enda større ansvar på norsk presse. Det er pressens ansvar å sette dagsorden og å legge til rette for debatt. Det er pressens ansvar å undersøke strømninger i samfunnet, både de farlige og ufarlige. Det er pressens ansvar at ulike meninger brytes mot hverandre, og at lyssky og avvikende tanker ikke får gå upåaktet hen. Det er pressens ansvar å sette søkelys på farlige mennesker og miljøer, til tross for fare for egen helse. Det er det som er ekte Journalistikk.

Jeg er selv fagforeningsmann. Jeg sitter også som fagforeningsrepresentant for avdelingen jeg jobber for. Personlig mener jeg at fagforeningen er en viktig del av det Norske demokratiet, og streikeretten et viktig virkemiddel i denne demokratiske prosessen.  

Brumlebassen Jeremy Clarkson i hardt vær

Selv om jeg lo anstrengt av Clarksons uttalelser, er det slikt man elsker og forventer fra brumlebassen Clarkson.

Men når Storbritanias statsminister Cameron har rykket ut mot uttalelsene til Clarkson, fagforeningen vurderer å anmelde ham og Clarkson ble tvunget til å be om unnskyldning, er det urovekkende mange som tar underholderen og humoristen Clarkson på alvor.  

Clarkson selv sier at man ikke må ta ham seriøst. Og jeg er enig med ham. Dette er vanlig kost fra Clarkson, og er ekstreme uttalelser som er ytret for å være morsomt. At noen gidder å bli provosert av Clarksons «munnhell» overrasker meg like mye hver gang.  For dette er langt fra første gangen. Og kanskje heller ikke den siste?

Vi skal være glade for at vi har folk som Clarkson fordi de våger å setter ting på spissen, forenkler virkeligheten og si ting som andre er for redde for å si. Han har mer enn en gang gitt meg noen a-aha-opplevelser og faktisk tvunget meg til å se på saker på en annen måte.

Clarkson er ingen stor analytiker, men av og til treffer han ikke bare i sinnenerven, men og i fornuften. Det må påpekes at streikeuttalelsen hans ikke er en av disse. Den var egentlig bare smakløs. Det var også derfor at den var morsom. Go Clarkson!

Men selv om vår venn insisterte på at grekerne hadde lært leksen sin, og at de måtte endre innstilling, var dette noe som satt langt inne. Og etter hvert som vi diskuterte gikk det raskt opp for meg hvorfor Hellas lå nede for telling.

Vår venn er servitør på en liten taverna i havnen. En av mange, og ikke en spesielt god heller; men koselig og lite formell. Dette er også tavernaen hvor borgermesteren drikker Ozo på kvelden sammen med byens lille elite. Blant annet faren til vår venn, servitøren.

Faren til vår venn er bonde. Han leverer råvarer til denne tavernaen, en del andre, og noen hoteller i byen. Det som er interessant er at denne virksomheten foregikk under bordet, godt sjult fra staten og skattemyndighetene. Ikke en tomat, agurk, løk, oliven eller kotelett ble registrert, og derfor ingen moms. Hvis skattemyndighetene kom på besøk, ville innehaveren trekke på skuldrene og insistere på at det ikke er hans varer.

Om kveldene reiste fiskerene ut og fisket i de små båtene sine. Et ganske vakkert skue der de enkle lanternene bevegde seg sakte rundt og utenfor den lille bukta. Om morgenen tar de med seg fangsten med fisk og akkar, og selger dem til tavernaen i denne lille byen. Heller ikke her blir salget registrert noe sted, selv om penger skifter hender.

Selv om denne lille byen ikke er et mål for masseturismen, har byen over ti tavernaer som håndterer skatt og moms på samme måte. Flere av dem har ikke en gang tillatelse til å drive matservering. Selv om man får en kvittering på kjøpet man gjør i Hellas, så betyr ikke dette at momsen som står oppført blir sendt til skattemyndighetene. Tvert imot: Sannsynligheten er større for at den forsvinner ned i lomma på eieren av establisementet.

De fleste foretninger foregår på denne måten i Hellas. Med tanke på at ferienæringen er blant de største i landet, er det også et tankekors at staten får så lite skattepenger ut av turismen. Det er private avtaler under bordet som er den rådende økonomiske modellen Hellas. Egentlig sitter grekerne på en enorm gullgruve som enkelt kan realisere med det eksisterende lovverket.

Det ligger trolig millioner av euro og venter på å bli høstet rundt om i den svarte greske økonomien. Men viljen til å gjennomføre nødvendige tiltak er nærmest fraværende, og i dette trolig også forståelsen for å gi til fellesskapet gjennom skatteseddelen. Grekerne er et hardfør folk som ikke liker innblanding fra andre. Spesielt ikke staten. Dette til tross for at EU og IMF har skrudd hardere til i form av krav til innsparinger. Som vår venn sa i en av våre diskusjoner: -”We have all been stealing from the government for years, but no one are willing to give back what they have stolen.”

Selv har jeg jobbet flere steder i det offentlige, men fremdeles har jeg til gode å oppleve fast ansatte som misbruker dette systemet. Jeg har heller sett det motsatte: At folk jobber mer enn de skal. De kommer tidlig og går sent, uten å kreve lønn, overtid eller avspasering. Mange jeg har jobbet sammen med, og spesielt mellomledere og lærere, bruker av sin egen fritid på å jobbe gratis for det offentlige. Store deler av de offentlige tjenestene drives av enkeltmenneskers dugnadsånd og offervilje.

Denne dugnadsånden blant de offentlig ansatte kommer blant annet av at man til tross for lav lønn, så har man en trygg jobb. Man vet at om noe skulle oppstå så vil man ikke miste jobben om man gjør dårlig arbeid i en periode. I det private næringslivet ville man trolig tjene en god del mer, men da hadde man ikke stått like trygt: Hvis man gjør en dårlig jobb, eller det forekommer endringer i markedet, så blir man raskt arbeidsledig.

Det finnes sikkert andre faktorer for en slik dugnadsvilje, men uavhengig av hvilken grunn så kan man si at det en stilletiende kontrakt mellom den ansatte og det offentlige som arbeidsgiver.

Men hva skjer når det offentlige fremstår som mindre eller like trygt enn det private? Når NAV truer med å si opp 500 ansatte, når kommunene anvender vikarbyråer for å slippe å betale for faste ansettelser, unngå forpliktelser og arbeidsbetingelser, samt å kunne betale lønn under tariff? At det offentlige ønsker å betale mindre for mer er helt tydelig, samtidig som rettighetene og tryggheten til den enkelte arbeidstaker blir redusert. Med andre ord: Hva skjer når forutsetningene for den stilletiende kontrakten opphører?

Det offentlige er i ferd med å undergrave seg selv som arbeidsgiver ved å gjøre hverdagen utrygg for sine faste ansatte. I kappløpet mot å få mer for mindre, har det offentlige helt glemt at akkurat offentlig forvaltning og tjenesteyting er avhengig av menneskene som jobber i organisasjonen . Ser man også på at det er i det offentlige det har vært mest vekst de seineste årene, er det også grunn til å tro at rekrutteringen til disse yrkene blir enda vanskeligere enn før.

Samtidig begynner de offentlige organisasjonene å tilnærme seg organiseringen og tankesett som man finner i næringslivet. Det blir benyttet incentivstyrte mekanismer med stort fokus på økonomi og målbare parameter, og flere utdanningsinstitusjoner som normalt har levert hjernekraft til det private næringslivet begynner å levere hjernekraft til det offentlige. Eksempelvis utdanner nå NHH rektorer. Dette betyr at terskelen mellom det offentlige og det private næringslivet blir stadig lavere, og med tanke på at en offentlig stilling er dårligere betalt, mindre trygt og at man også har begrensede karrièreveier, vil vi se en lekkasje av dyktige mennesker  fra det offentlige- til det private næringslivet.

På toppen av det hele kreves det større innsats fra hver enkelt arbeidstaker for samme lønn. For eksempel blir det innført nye kontrollregimer og dokumentasjonskrav på toppen av arbeidet som skal utføres. Dette betyr at tiden til å utføre en gitt arbeidsoppgave i praksis blir redusert på grunn av dokumentasjonskravene. Også lærerne rapportere at de bruker mer tid på administrativt arbeid enn å drive undervisning. Løsningen er at den offentlige ansatte henter inn denne tiden fra egen fritid.

Kommune og stat vil ha mer “bang for the buck”. De innfører kontrollsystemer og viser slik mistillit til sine ansatte. De minsker jobbsikkerheten, samtidig som de ikke vil gi mer lønn for økt arbeidsmengde. Det sier seg selv at en slik personalpolitikk ikke vil holde mål i lengden.

Den kom raskt i retur. Jeg hadde krysset av feil. Som det viste seg måtte jeg være villig til å ta imot alle typer jobber hvor som helst i landet. Så det var dette jeg gjorde. Jeg sendte inn en ny søknad.

Men det var ikke helt uten at jeg begynte å lukte svidd byråkrati. Denne mistanken kom av at flere telefonsamtaler med NAV med enkle spørsmål hadde gitt ulike svar. Ett av disse enkle spørsmålene lød: “Hvordan går jeg riktig frem for å søke dagpenger?”.  Etter hvert som antall samtaler med NAV økte, ble det etter hvert svært spennende å gjette seg til hvilket svar jeg fikk denne gangen.

Informasjonen på nett og i brosjyrer var det også lite hjelp i. Man skulle tro at mine fem år i akademia hadde gitt meg gode læringsstratgegier og trening i å sette meg inn i kompliserte tekster, men jeg må helt ærlig innrømme at jeg hadde problemer med å navigere i NAVs  forunderlige irrganger. Informasjonen jeg tok stilling til var i beste fall tvetydig, og svært tungvint og vanskelig formulert.

Sendt hjem
Så løsningen var at jeg personlig stilte opp på mitt lokale NAV kontor i Bergen. Og ikke bare én gang men to ganger. Den første gangen ble jeg sendt hjem igjen med beskjed om at de ikke kunne hjelpe meg å fylle ut søknaden. Dette måtte jeg gjøre selv. Andre gangen var det en hyggelig dame som så gjennom søknaden min, og svarte at “dette ser greit ut” så ble den sendt inn. “Det tar to til tre uker å behandle den” kunne hun fortelle meg.

Informasjon? Hva er det?
Så da ventet jeg tre til fire uker, men ikke et eneste vedtak kom. Ikke en lyd! Hadde de glemt meg? Var søknaden blitt borte? Hva er det som skjer? Det var i den fjerde uken jeg begynte å ringe.

“Det er fire til fem ukers behandlingstid i Hordaland” kunne en stemme fortelle meg da jeg ringte inn og etterlyste søknaden min. Men ikke før jeg nærmest hadde tvunget vedkommende til å finne ut om de i hele tatt hadde mottatt den. Det var tydeligvis vanskelig å fortelle meg noe annet enn at den var registrert den og den datoen. Ellers var det magert med informasjon å få. Så jeg falt til ro med dette.

I uke fem ringte jeg inn og etterlyste søknaden min. “Det er for tiden fem til seks ukers behandlingstid i Hordaland” sa den noe likegyldige stemmen i den andre enden av telefonen. “For tiden?” spurte jeg, uten at ironien nådde gjennom. Damen i andre enden kunne ikke gi meg noen forklaring. Hun kunne heller ikke gi meg en kontaktperson, sette meg over til avdelingen som behandlet søknaden min eller fortelle meg noe som helst annet enn det damen uken i forveien hadde fortalt meg.

Fortvilet, sint og gretten
Det var rundt om kring her jeg begynte å bli gretten, bitete og i hele min interaksjon med NAV svæt lite vennlig. Den totale mangelen på informasjon gjorde meg usikker og småhissig. I telefonen ble jeg oppfarende og kom hele tiden med småstikke som  ”åja, da jeg leverte fikk jeg beskjed om at det tok to til tre uker. Vi er vel strengt tatt inni den femte. Bare dumt at DU ikke kan hjelpe meg!” osv. Min holdning til NAV var rett og slett amper.

I den sjette uken fikk jeg beskjed at “det er nå seks til syv ukers behandlingstid i Hordaland”. Jeg gadd ikke stille mer spørsmål. Jeg la på uten å ønske saksbehandleren en god dag.

Manglet dokumentasjon
Til slutt kom svar på søknaden. I april, fire måned etter at jeg sendte den første søknaden, fikk jeg svar. NAV hadde brukt syv uker på å finne ut av at jeg manglet dokumentasjon. Noe sjokkert konstaterte jeg at vedkommende som hadde hjulpet meg å se gjennom søknaden min på NAVkontoret ikke hadde gitt meg beskjed om at jeg trengte mer papirer på inntekt, skatt, arbeidsforhold, arbeidstimer med mer.  Jeg hadde også ringt inn i forveien og forhørt meg, og fikk vite at det jeg leverte var tilstrekkelig.

Så jeg ringte rundt og rundt, satt i timesvis i telefonen med NAV. Ble sendt fra avdeling til avdeling. Jeg snakket med et titalls mennesker og leste meg opp på nett. Til slutt tok jeg kontakt med samtlige av mine arbeidsgivere de siste årene, skreiv ut selvangivelsen tilbake til 2007 og la med karakterutskriftene mine og årsoppgavene mine, og skrev en redegjørelse for hvert enkelt dokument som jeg stiftet til vedleggene. Deretter fylte jeg ut en helt ny søknad, og la ved en redegjørelse for redegjørelsene. Her skulle det faen meg dokumenteres! Så sendte jeg all dokumentasjon som jeg kunne finne om meg selv og mitt arbeidsliv sammen med en ny søknad.

50 % ikke 50 % like vel
I mellomtiden hadde jeg ordnet meg som ringevikar ved en skole. Ulempen var at jeg måtte ligge under 50 % stilling for å ikke miste retten til dagpenger. Og hvis jeg mistet retten til dagpenger var dette krise, siden jeg som ringevikar i perioder ikke får oppdrag i hele tatt. Her måtte jeg balansere og sjonglere uten å fornærme skolen og uten å miste retten til dagpenger. Det gikk. Såvidt.

Til slutt fikk jeg svar, denne gangen etter to til tre uker. Ulempen var at svaret var nei. Men begrunnelsen for avslaget var ikke veldig lett å forstå. Etter at madammen hadde lest avslaget, som også er akademiker og i tillegg er ansatt i det offentlige, kom vi i fellesskap frem til at NAV mente at i mitt tilfelle var 50 % 15 timer uken og ikke 18.45 timer. Skal jeg tippe kommer dette av at jeg studerte fulltid i fjor, og at dette ikke regnes som jobbing fra NAVs side. Men dette blir kun spekulering fordi grunnen ikke fremgår i avslaget.

Det er mye mer å fortelle om NAV og min reise i surrealismens verden. Blant annet var jeg på jobbkurs, og hadde mange spennende samtaler med saksbehandlere osv. Skulle jeg fortalt hele historien hadde denne bloggposten blitt en roman Franz Kafka verdig. Og jeg har vitterlig følt meg som Joseph K., hovedpersonen i “prosessen“, i min samhandlig med NAV.

Enkelt ikke enkelt like vel
Min problemstilling var relativt enkel. Like vel klarte ikke NAV å ivareta min velferd. Jeg vil faktisk påstå at NAV reduserte velferden min ganske kraftig. De lot meg vente, ga meg ikke informasjon, ga motstridende svar og jeg visste aldri om jeg fikk penger eller ikke. Jeg kan bare med gru tenke på hvordan de med sammensatte behov eller vanskelige problemstillinger blir behandlet av dette systemet. Som jeg i ren fortvilelse ytret i en av mine siste samtaler med NAV: “Jeg håper at dette er siste gang jeg har med dere å gjøre!”.

Min opplevelse av NAV er langt unna de humanistiske idealene som velferdsstaten er tuftet på. Slik jeg ser det er det NAVs oppgave å sørge for at den som faller utenfor, eller ikke klarer seg, skal få muligheten til å komme over kneika. NAV skal hjelpe og bistå de som trenger det. I stede er NAV et byråkratisk system som er blottet for alle menneskelige verdier, og hvor jeg som bruker blir kastet inn i et univers hvor logikk og vanlig sunn fornuft opphører å eksistere.

Som lærer har denne sangen blitt mer aktuell enn noen gang tidligere. Læreplanen –  som er lærerens, skolens og skoleeiers oppdrag fra staten – har redusert eleven til en vare.

Som lærer står jeg ved samlebåndet vi kaller skolen. Jeg er bare en av mange lærere som står villig og former elevene i statens nyliberalistiske bilde. Samlebåndet kryper seg fremover til de ulike postene i en norsk elevs liv: Barneskolen, mellomtrinnet, ungdomsskolen, videregående og til slutt universitet og høyskole. I andre enden skal utdanningsfabrikken levere en splitter ny samfunnsborger med de påkrevde ferdighetene som er definert av samfunnet. Vi skaper gårsdagens idealer i dag. Dette til tross for at det allmektige markedet forteller oss at utdanning ikke lenger er noen garanti for en god jobb. Det er til og med industriledere som går ut og sier at utdanning er tull.

På min post ved samlebåndet har jeg ansvaret for å proppe en tilmålt mengde kunnskap inn i de ulike hodene. Mengden er allerede instruert og definert i læreplanen. En læreplan som er nærmest blottet for pedagogikk og pedagogiske idealer, men kraftig inspirert av næringslivets visjoner og misjoner. Til tross for at noen deler av læreplanen gir rom for å hjelpe elevene realisere seg selv, finne ut hva de liker og anledning til å øve på demokrati og folkeskikk, så setter PISA, TIMMS og andre konkurransepregede tester en effektiv stopper for slikt arbeid. Vi utdanner ikke dugendes mennesker lenger. I stede skal elevene bli flinke i å løse oppgaver som er definert av OECD. At resultat blir navlebeskuende, udemokratiske oppgaveløsere spiller ingen rolle, så lenge jeg kan dokumentere at jeg har lært dem det som fagplanen har fastsatt.

I Pink Floyd videoen ser vi de ansiktsløse barna som siver langs et industribånd, før de faller ned i en kjøttkvern. Ut i andre enden kommer en rød uniform masse. Selv om læreplanen snakker varmt om individuell tilpassing, er det i praksis plass til lite individualisme og hensyn til elevenes ulikheter. De fastsatte læreplanene slår fast at dette og dette skal eleven kunne. Og dette skal jeg tvinge inn i hodet til eleven med ulike manipuleringsteknikker som blir kalt “individuelt tilpasset opplæring”.

Misforstå meg rett: Konkrete mål for opplæringen er viktig. Men det er ikke alt som kan konkretiseres, tallfestes eller måles. Dessverre har det oppstått en skeivhet i den norske skolen i dag. Det er nesten bare den tilmålte og den målbare kunnskapen som får plass. Dette betyr at jeg som lærer har liten eller ingen tid til å hjelpe elevene mine å realisere seg selv,  slik at de kan bli hele mennesker.

Og helt til slutt: Pink Floyd, Another brick in the wall part 2.

Det hele er i prinsippet ganske enkelt. For å gå ned i vekt må man ta ut mer enn man tar inn. At dette er vanskelig i våre dager hvor de fleste jobber handler om å sitte stille, og maten er lett tilgjengelig, er ganske tydelig. Det er nettopp derfor det heter livsstilssykdom.

Jeg jobbet en liten periode på et behandlingssenter for overvektige. Jeg vet at det er en kamp for å motstå overspising. Ofte var det tungt for de som kom til senteret å bevege seg, og de hadde flere strategier for å slippe unna trening. Det var ikke sjeldent at de som kom dit frivillig og betalte med sine egne og familiens penger, smuglet inn chips, cola og andre godsaker for å trøstespise seg igjennom slankekuren. Regimet på senteret var hardt. Tidlig opp, små måltider og trening mellom undervisningsøktene.

Det viktigste på senteret var livsstilsendring. Å lære å spise riktig og å trene er ingen lett oppgave når man er tung og deprimert. Men like vel: Regimet var hardt og treningen var krevende. Alle gikk ned i vekt når de var på senteret. Det var når de kom hjem strabasene begynte. Ikke sjeldent kom de tilbake til senteret fordi de ikke klarte å anvende det de hadde lært. Det var enklere å trakke opp igjen gjengrodde stier, enn å gå opp nye.

Grunnen til at jeg liker Kari Jaquesson sin uttalelse er at hun sier er rett, direkte og uten omsvøp: Trener du og spiser riktig, så vil du gå ned i vekt. Dette var også hovedbudskapet på senteret jeg jobbet på. Men flere overvektige og politiske korrekte har lagt seg på en linje om at selv om det Kari Jaquesson sier for de aller fleste overvektige er riktig, så får hun ikke lov til å støte noen.

Kari Jaquesson er en fanatisk og mager skikkelse som spiser mindre enn det hun burde, og trener mer enn det som kanskje er sunt. Hennes livsstil er å trene, og hun klarer ikke å forstå dem som ikke gjør som henne.

Jaquesson er en talskvinne for den oversunne livsstilen. Å sette henne til veggs fordi hun gjør jobben sin som offentlig person innen trening og livsstil er i mine øyner galt. Kanskje hun formulerte seg uheldig, kanskje hun ikke vet bedre, men det endrer ikke kjensgjerningen av at hun har rett.

Eller, ikke helt. Det er snakk om vårt syn på teknologi. Da bergensbanen ble bygget var det om å gjøre for de rike bergenserne å flytte så nær jernbanen som mulig. Damplokomotivet som pustende bar varer, folk og fe over fjellet var et tegn på fremskritt. Stortinget bevilget hele statsbudsjett for å få dette til, og alle ønsket å ta del i nasjonens teknologiske fremskritt.

Tyssedal Kraftstasjon (1908-1989). Stasjoenen ble fredet i mai 2000 som nasjonalt kulturminne. Kilde: http://www.tyssedal.no/

Elektrisitet var ansett som inngangen til en ny verden. Tilgangen på høye fall og temming av naturen ga oss vannkraft. Dette var fremtiden, og åpnet opp for industri og smelteverk inne i trange fjordarmer langs kysten. Det vokste frem små tettsteder med butikker og annen næring rundt kraftkrevende industri. Det var vannkraften som skulle bære Norge inn i fremtiden som industrinasjon. Kraftstasjonene som ble reist bærer preg av denne kongstanken. De var praktbygg fint utsmykket både innvendig og utvendig. Her skulle rikdom, samfunn og nasjonen bygges.

Ser vi mot Japan, og fremtredelsen av elektrisitet under keiser Meijis reformer tidlig på 1900-tallet, ser man at strømledninger var noe man smykket huset sitt med. Hadde man strømledninger inn til huset, var dette et statussymbol. Å legge kablene i jord var en tanke som nærmest var latterlig. Selv om strømkablene subbet ned i gaten, ble kuttet og representerer et problem for ferdsel, tok det lang tid før Japanerne ønsket å skjule strømkablene sine med å legge dem under bakken.

Ser vi på dagens Norge sitter vi i den andre enden av denne skalaen. Selv om de fleste av oss er helt avhengig av strøm for å komme gjennom vinteren, få varmt vann, lys og tilfredstilt egen forlystelse i form av spill, tv og pc, så ønsker vi ikke vedkjenne oss selve ryggraden i det som gir oss alt dette.

Det er det samme med monstermastene som med kjøttet vi kjøper i butikken: Vi spiser det gjerne, men liker lite å vedkjenne oss at det kommer fra dyr. Vi vil ha den pent pakket, renset og klar for nyting.

Det er mye estetikk knyttet til monstermastene. Arkitektonisk ruver de majestetisk over det golde fjordlandskapet som smykker. Legger man godviljen til kan man kanskje anse mastene som små avarter av Eifeltårnet. De er vakre fordi de frakter velstand og muligheten til å fortsatt kunne nyte oppvarming og forlystelser. De er nydelige fordi energien de frakter er fornybar og miljøvennlig. Hvis man ser på mastene med slike øyner, blir saken ganske annerledes.

Grunnen til at vi synes at monstermastene er stygge er kulturell. Vi ønsker velstanden, men ikke konsekvensen av den. Det er heller ikke sikkert at turistene synes at mastene er stygge. Dette er det ingen som har spurt dem om. Kanskje de til og med synes at de er vakre?

Jeg er verken for eller mot mastene i Hardanger. Jeg har helt andre ting å bruke tiden min på. Det er viktig for meg å fundere på om om den norske folkesjelen har koblet seg helt av fra virkeligheten, og om vi lever i et magisk drømmeland hvor strømmen på guddommelig vis kommer til huset, og hvor kjøttet på ukjent måte dukker opp i butikkhyllene. Men en ting er likevel ganske sikkert. Selv om man ser de estetiske verdiene i monstermastene, er det neppe noen som ønsker å ta med seg familien og flytte nær opptil strømettet for å kunne nyte synet av dem.

Jeg får vel bare bite tennene sammen og gå på med krummet nakke. Må komme meg over kneika.

Hvorfor har det blitt sånn?
Jeg har tatt på meg for mye. Jeg bare flyter. Fire oppgaver skal leveres, samtidig som en turistbok skal være ferdig. Da jeg tok på meg skriveoppdraget ante jeg ikke at den skulle leveres i går. Alt for kort tid på dette prosjektet. Jeg spurte, men fikk signal om at det var noe hip som happ når turistboken skulle være ferdig.

Og oppgavene? I mitt overmot trodde jeg at jeg var ferdig, men etter å ha fått veiledning på dem er det klart at dette er et typisk eksempel på hovmod for fall. Mye må rettes. En del må endres. Og fag skal leses. Virkeligheten er en sosial konstruksjon påstår noen, inklusive meg selv. Men dette konstruktet virker svært konkret når man kjenner tiden som grådig sikler deg ned nakken.

Jeg har nå under fjorten dager på meg å gjøre meg ferdig.

Søvn! Jeg savner deg allerede!

Har ikke tid å blogge!

Må stikke!